Etter nesten 7 måneder - Nobelkomiteens pinlige "svar".

Geir Lundestad fikk en full side i Aftenposten 5.4 2009,
til en artikkel med navnet "Hvordan tolke Nobel?"

Artikkelen, som kan leses her, ga et fortegnet og usant bilde av boka Nobels vilje.

Aftenposten slapp bare til et kort svar. Heffermehl måtte stryke 2/3. Det som
kom på trykk er markert i blått i teksten nedenfor.


 

 

 

Svarer ikke på kritikk
FREDRIK S. HEFFERMEHL- jurist og forfatter

I årene etter 1946 har norske stortingspolitikere gjort fredsprisen til sin. Nobelkomiteens sekretær i de siste 20 årene, Geir Lundestad, har kommersialisert prisen. Vekst er blitt et mål i seg selv og komiteen ønsker frihet til å belønne hvem og hva den måtte ønske. Lundestads artikkel 5. April, "Hvordan tolke Nobel?", viser at det passer Nobelkomiteen bedre å glemme Nobel enn å tolke ham.

Det som er skjedd etter min artikkel i Aftenposten 14.8.07, "Fredsprisen i fare", viser at det var særdeles ubekvemt både for Stortinget og Nobelkomiteen at noen gjenoppdaget hva Nobel ville med fredsprisen og - enda verre - påpekte den juridiske siden av saken. Lundestads eneste svarinnlegg avdekket elementære feil i tolkningen og behovet for en grundig undersøkelse fikk meg til å skrive boken Nobels vilje (Vidarforlaget 2008). Underveis orienterte jeg Stortinget og komiteen i håp om både å kunne påvirke fredsprisen for 2008 og valget av ny Nobelkomité. Men utgivelsen ble, inntil Lundestads svar nå, møtt med nesten total taushet.

Vi må tro at de berørte professorer, stortingsrepresentanter og medlemmer av Nobelkomiteen har evne til å skjønne både innholdet og berettigelsen av kritikken. Og vi må kunne forvente at grundig dokumenterte påvisninger av at Stortinget og Nobelkomiteen bryter loven og sine plikter mot Nobel får konsekvenser. I en demokratisk rettsstat har de ansvarlige i en slik situasjon valget mellom to utveier, enten by på relevante og gyldige motargumenter eller endre sin praksis. Selv ikke boken fikk i gang en diskusjon, i stedet valgte Stortinget og komiteen å handle - begge dessverre i feil retning.

Først Nobelprisen 2008. Den gikk ikke til fredsforkjempere gjennom et langt liv, som Scilla Elworthy, Richard Falk, Bruce Kent eller Gunnar Garbo, folk som har arbeidet utrettelig og målbevisst for en ny, demilitarisert internasjonal rettsorden. Enda Nobels hovedmål var å forebygge, altså hindre kriger i å bryte ut, snarere enn å få dem avsluttet etter at de er i gang, gikk 2008-prisen til Martti Ahtisaari. Politikerne i komiteen viste igjen at de er uten kontakt med fredspolitisk arbeid, de kjenner til og belønner sine egne. Eldre statsmenn er den i særklasse største gruppen av prisvinnere.

Deretter valget av tre nye medlemmer til komiteen. Stortinget fulgte ikke oppfordringen om å sette sammen en komité med kompetanse i fredspolitikk på Nobels grunn. Thorbjørn Jagland ble det ene av to nye medlemmer. I sine yngre år tok han et tak for atomnedrustning, men det er lenge siden han støttet det fredspolitiske arbeidet Nobel ville tilgodese gjennom sitt testament. Kan man gi varm tilslutning til et norsk gigantkjøp av jagerfly den ene dagen og så neste dag med god samvittighet sette seg til rette som leder i en komité som har som oppgave å søke veier bort fra militarismens forbannelse?

Da Nobel en uke etter at testamentet var opprettet prøvde å bli eier av det liberale Aftonbladet, var hensikten med kjøpet å få slutt på militarismen, "denne levning fra middelalderen". At momenter av dette slaget har stor interesse for å klarlegge innholdet i Nobels testament synes Lundestad i og for seg å bekrefte når han etterlyser en sterkere vekt på Nobels "kompliserte personlighet, full av spenninger og motsigelser". En juridisk tolkning må gå både dypt og bredt inn i forhistorien og er selve kjernen i boken Nobels vilje.

Flere meget kompetente lesere har vurdert min analyse som grundig og overbevisende, men Lundestad hevder at jeg har tatt lett på problemer som "nesten alle andre (forfattere) har lagt vekt på"? Han skriver: "Borte er Nobels vakling angående voldgift og nedrustning. Borte er den Nobel som uttrykte tvil om realismen i fredsbevegelsens program ... ". Sannheten er den motsatte, de temaene han etterlyser er grundig behandlet i boken, bl.a. på s. 93 og i et eget kapittel "Usikkert hva Nobel ville?" Der fastslår jeg at det som teller for tolkningen er at Nobels endelige valg var å satse på fredsbevegelsen og at dette fikk uttrykk i testamentet (s. 37).

Det er, som påvist i Nobels vilje, ingen tvil om at den juridisk bindende rammen for Nobelkomiteens arbeid er å realisere best mulig de tankene Nobel hadde i sitt hode da han skrev testamentet. Vi kommer ikke videre i diskusjonen uten å få vite hvor det glipper for Lundestad. Han bør nå svare konkret på hvilket eller hvilke av følgende bærebjelker i min argumentasjon han eventuelt har innvendinger mot: 1) et testament er et juridisk dokument, 2) det er omgitt av bindende, lovfestede regler for tolkning og gjennomføring, 3) tolkningens mål er å finne frem til hva testator ville, 4) mange momenter har interesse når man skal fastslå hvordan testator tenkte, 5) en grundig analyse og dokumentasjon viser klart at det var Bertha von Suttner som, etter sterkt påtrykk gjennom mange år, fikk Nobel til å opprette en pris for det aktive og målrettede arbeidet for fred og nedrustning, 6) de tre uttrykkene som er brukt i testamentet faller sammen med fredsbevegelsens program i 1890-årene, 7) etter å ha fastslått hva Nobel ville i 1895, må man se hvordan hans tanker kan gjenfinnes i vår tids virkelighet, og 8) Nobel var fremsynt. Testamentets hovedidé, å støtte arbeidet mot militarisme og opprustning, er langt viktigere i vår tid enn da det ble skrevet.

Lundestad har rett i at det er skrevet mye om fredsprisen, men hvordan kan han hevde at "Ingen av de mange som har skrevet om fredsprisen er enige i Heffermehls tolkning"?

At sannheten er den motsatte er tydelig forklart i boken. Jeg har den beste støtte jeg kan få, fra tidligere medlemmer av Nobelkomiteen og fra to av Lundestads forgjengere. Mitt syn på testamentets innhold er det samme som de to første sekretærene for Nobelkomiteen, Christian Lange og Ragnvald Moe, hadde og fredsprisene stemte stort sett med testamentet frem til Moe gikk av, i 1946. Etter det er prisen blitt fredspolitisk stadig mer devaluert. Likevel ga Nobelkomiteen så sent som i 1990, det året da Lundestad tiltrådte, et presist og korrekt uttrykk for sitt mandat og prisens innhold. I Lundestads tid som sekretær har kontakten med Nobels idé praktisk talt gått tapt. Jeg spør i boka (s. 93) hvordan Lundestad kan ha glemt formuleringene fra Nobeltalen i sitt første år i stillingen - og venter stadig på svaret.

Lundestads påstand om at ingen støtter min tolkning inneholder i tillegg en oppsiktsvekkende feilslutning fra en akademisk utdannet mann. I boken omtaler jeg tidligere forfattere og argumenterer for at de tar feil. Hva disse forfatterne ville ha ment om de hadde kjent til min analyse kan selvsagt ingen vite. Men mange av de som kritiseres er i live og burde ha en kvalifisert mening om hvordan Norge skjøtter verdens viktigste pris. Hvorfor er det så taust?
Debatten om innholdet i Nobels testament begynte for 19 måneder siden, med oppfordringen i Aftenposten 14.8.07 til den sittende komité om snarest "å ta en ekstra runde på sitt oppdrag og ansvar som forvaltere av Nobels pris for fred". Lundestad, Jagland og andre nåværende og tidligere medlemmer av Stortinget og Nobelkomiteen har nå i snart et og et halvt år vært grundig oppfordret til å overveie hva som kreves for å være lojal mot Nobel. Hadde det vært vesentlige feil i min fremstilling ville de sikkert ha påvist dem for lenge siden.